Får vel begynne med starten, altså kurset i New Jersey der jeg var fra mandag til torsdag sammen 104 andre au pairer fra andre land. Vi bodde på Hilton Hasbrough hotel, NJ (eller noe slikt)
Jeg var vanvittig trøtt og sliten da jeg kom dit, ville egentlig bare legge meg å sove. Var veldig trøtt under hele oppholdet, jetlagen tok meg hardt(men var dårlig de dagene også da, så proppa i meg piller som gjorde meg enda mer trøtt, for at jeg skulle overleve dagene). Men vi lærte en god del nyttige ting der, og fikk snakka med andre au pairer. Men for min del så jeg skulle hatt en dag å sovet ut på før vi gikk i gang med skole osv. Lurte på hva i huleste jeg hadde begitt meg ut på og ville bare hjem, men var fordi jeg var så sliten og ikke i form.
Torsdag var det avreise til vertsfamilien. De var veldig koselige fra første stund, begynte å tulle allerede i bilen. Var som sagt vanvittig trøtt så la meg tidlig, de sa jeg skulle få "sleep in" dagen etter osv. Kl 6 dagen etter våkna jeg av at bigT kom inn på rommet mitt med teppet sitt, styrte litt på men når han merka han ikke fikk noen tilbakemelding av meg(jeg "sov") la han seg ned på gulvet. Med strikkevottene jeg hadde med til han. Vet ikke om han sovna jeg, jeg gjorde i alle fall det. Til klokka ble 7 og Jenny og Terrence kom for å vekke han. Fikk ikke sove, så skypa litt med mamma og sånn, og så sovna jeg. Det var deilig. Allerede lørdag reiste vi til Jenny sine foreldre i New Hampshire, og var der til søndag. Bodde på hotell da. Selvom jeg følte det var litt fort å møte masse folk og ikke følte meg helt høy i hatten hele tiden var det egentlig ganske lurt tror jeg. Ble liksom "kasta ut i det", stuck med dem i en bil 4timer, og på hotell med dem, kunne ikke gå å være for meg selv. Så selvom jeg var sliten og litt lei av så mye nye mennesker, så var det en fin opplevelse alt i alt.
Den første uken var Jenny hjemme man-ons. Det var deilig for da kunne jeg sove til jeg våknet og så tok vi det bare rolig, jeg ble kjent med babyR og rutiner osv. Spesielt den ene dagen merket jeg at tårene ikke var langt unna og savnet hjemme veldig, for vi hadde bare vært inne hele dagen, og følte meg litt usikker siden jeg ikke kjente dem så godt, og hvordan de oppdrar ungene liksom. Men så ble jeg med ut for å hente bigT, og det hjalp så utrolig mye, bare komme seg ut av døren en halvtimes tid. Etter det har jeg sørget for at vi kommer oss ut mer eller mindre hver dag. Går som regel en tur på formiddagen, også kanskje en tur til parken etter vi har hentet bigT.Da jeg hadde vært her en uke møtte jeg Clare fra Irland. Det var utrolig godt å møte noen på sin egen alder, som heller ikke er herfra, snakke om ting som er annerledes og erfaringene hittil. Og godt å komme seg litt vekk fra denne lille byen og bare være "Martine-turisten" og ikke "Martine-au pairen".
Vertsfamilien min er verdens beste, så klart de har sine ikke fullt 100 % positive sider, men hvem har ikke det? Jeg er veldig glad for at det var her jeg endte opp (selvom jeg egentlig helst ville til et sydligere sted - blir nok bra til sommern siden vi bor 50m fra stranda). De er åpne, og gjør alt for at jeg skal føle meg hjemme. De er morsomme, greie og laidback-her er man ikke stivpyntet mens man er hjemme, slik er det heller ikke i området rundt - de fleste dasser rundt i joggebukser - perfekt for meg.Det er viktig å komme seg ut av rommet sitt, bruke tid med familien også utenom arbeidstidene, for å bli kjent med dem og bli en del av dem. Både i forhold til foreldrene, men spesielt i forhold til barna. BigT er ikke alltid like enkel, men jeg merker at når jeg har brukt mer tid med dem på ettermiddagene(jeg jobber på dagtid) så blir han vant til at jeg er/bor her og blir mer sikker og kjent med meg, noe som gjør at han blir enklere å håndtere. Tidenes lengste setning. Det er viktig for deg selv også. Du ser hvordan foreldrene håndterer barna osv. Syns også det er koselig f.eks å se på tv med foreldrene etter barn er lagt. Da får man litt tid til å bli kjent med dem som mennesker og ikke bare foreldre. Men selvfølgelig trenger man jo ikke sitte klistra oppå dem 24/7 da, man trenger jo litt egentid (både vi og dem). Her om dagen fant jeg forresten den norske(!) filmen "Buddy" til leie på tvn, så da så vi den på kvelden. De ble helt hekta, og Terrence sa "good it's not a soap opera", for da ville han blitt hekta. Hehe. Tekstinga er forøvrig på tryne denne veien også! Noen som vet om "UNO" finnes med engelsk tekst forresten?
Jeg har ikke hatt noen spesiell stor hjemlengsel, bare som sagt litt i NJ og den ene dagen. Men det kommer nok, selvom jeg er ganske forberedt på at jeg ikke får sett dem på et år. Satt å leste om jul på et forum her, gleder meg masse, men så kom jeg på at jeg ikke skal være hjemme, ikke på Oslo Domkirkes guttekors julekonsert, og ikke gutten som englene sang om. Det er trist. Kanskje vi kan få til direkteoverføring via skype? *I wish*. Så klart savner jeg folka, spesielt søte små, og venner, men begynner jo å få venner her også, så da er det ikke så værst.
*Ønskeliste: Pepperkakeoppskrift, røde toro risgrøtposer, kvikk lunch melkesjokolade*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar